Guttestreker. Det var i de “glade sekstiåra”. For oss etterkrigsbarn bestod leken i å finne på skøyerstreker og litt på kanten aktiviteter, for det meste utendørs.
Dette skjedde rett etter at skolen begynte etter sommerferien. Frukthagene begynte å bli fristende med sine plommer og epler. Da er det som regel ikke langt fra tanke til handling.
Vi var fire stykker som organiserte oss med vide lommer i buksene. Vaktholdet var viktig, to stykker av oss strategisk plassert for å se om hageier var å se og en i plommetreet og en som tok imot “fangsten. Det gikk bra helt til vi begynte å fylle lommene og følte oss trygge. Der dukket hageieren opp med et stort smil. Vi stivnet til, men han sa at det var ikke så ille bare vi ikke knakk greiner på treet og ellers oppførte oss. Vi ble litt overrasket og flaue og angret på stedet. Dette la hageeiren merke til og sa han ikke skulle sladre til foreldrene, han tilbød oss en biltur istedet for å vise sitt storsinn. Å få en biltur var nesten for godt til å være sant,men vi hoppet inn riktignok litt forsiktig. Av en eller annen grunn glemte vi av fjerdemann som fremdeles var oppe i treet. Dette skulle bli vår redning. Av gårde bar det, sjåføren pratet om løst og fast, skolen fotball osv.
Etter å ha kjørt en god stund stoppet han og da var oppgjørets time kommet. Han kommanderte oss ut av bilen og der fikk vi beskjed om å gå hjem. Vi visste omtrent hvor vi var og humøret dalte mange hakk. Vi kom frem til at her var det en spasertur på minst en og en halv time. Hageeieren hadde gitt oss en skikkelig lærepenge. Da det var gått omtrent en time kom hjelpen. Fjerdemann som stod igjen i treet hadde sagt ifra til en av forldrene at vi hadde blitt tatt med i bilen og kjørt vekk. Disse ante uråd da de kjente hageeieren og rekvirerte en bil for å samle oss inn . Vi slapp med skrekken og med halve straffa og vi syntes å merke at noen voksne lo. Vi besøkte aldri den frukthagen igjen.

---

“Roturen.”
I mine guttedager på begynnelsen av sekstitallet hadde vi mange”fritidsaktiviteter” som våre foreldre ikke hadde så mye til overs for. Nok om det.En dag var vi tre gutter som hadde lyst på en rotur.
Vi gikk ned til indre havn hvor vi visste at en frakteskipper hadde en pram som vi kunne “låne”. Skipperen var som regel på kvinnfolkjakt etter å ha losset vedlasta. Vi kastet fortøyninga og la i vei ut havna retning en nedlagt såpefabrikk hvor vi kunne finne noe interessant.
Jo da, der stod oppstablet en masse papirsekker med såpepulver som var beskadiget.  Dette kan vi bruke til noe,bestemor til Jan Erik hadde bruk for såpepulver tenkte vi. Vi fikk lempet ombord to sekker og la i vei mot en av øyene som ikke hadde fastlandforbindelse den gangen. Øya var forbundet med en liten passasjerbåt som fraktet folk og fe. Vi la til ved anløpsstedet og gikk i land,men der var ingen bestemor som ville ha såpe.
Hva gjør vi da tenkte vi? Det begynte å blåse opp litt så vi måtte kvitte oss med lasten , det ble så tungt å ro. Som sagt så gjort , lempa sekkene med såpepulver over rekka. Samtidig kom den lille “øybåten” og skulle legge til. Propellene gikk for fullt og pisket såpepulveret så både båt og kai ble omkranset av såpeskum. Vi fant ut at nå var det best å fordufte, bort fra knyttede never og bannskap og-forventa juling. Det holdt hardt,men vi kom unna. Neste trusel var en stor ferje som anløp havna. Sirenen hos denne gikk lenge og vel før ferja svungte unna, mens vi omtrent pisset på oss. Nå måtte vi bare komme oss i land og gjemme oss fra øvrigheta.
Vi hadde drevet med forurensning av havnebasenget og hindret transporten i havna, så vi var ikke særlig høye i hatten da vi smøg oss i land og fikk fortøyd prammen uten at noen ble oppmerksom på oss. Vi var temmelig slitne og fornøyd med opplevelser den dagen, nå var det best å komme seg hjem.