Doner en gave til Raumabudstikka.com


En fisketur til Grip.
Det var en septemberkveld for tretti år siden. Etter arbeidstidens slutt en fredag fikk jeg telefon fra en onkel og spørsmål om jeg ville være med å trekke garn innfor Grip. Jo, det ville jeg, en fin avkobling tenkte jeg. Vi måtte regne med at ble sent på kvelden før vi ble ferdig, men det gjorde ingen ting. Godt vær var det og båten var utstyrt med Decca og radar. Brød ok kaffe rustet vi oss med og kastet loss.
Det begynte å mørkne før vi var tre nautiske mil fra Grip Fyr. Det var en del trafikk med større båter som skulle inn til Kristiansund og Sunndalsøra. Vi tar kaffe og mat før vi begynner hørte jeg ! Jeg la merke til at onkelen min var opptatt av posisjonen og klokka. Ja, ja tenkte jeg, han har sikkert sett noe før han la ut garnet? Det passerte en Nordsjøbåt ganske nær og jeg la merke til aktivitet på akterenden. «Vi tar i» sier han og peiler seg inn .Gjør klar kastedreggen! Jeg synes blåsa med flytetauet var større enn jeg hadde sett tidligere. Det er vel en han har funnet tenkte jeg. Jeg kastet, fast fisk! og dro inn mens han manøvrerte . Blåsa fulgte lett og snart var den på dekk, og en blåse til. Det kan være stri straum her så det var ikke unaturlig med to blåser. Det er ikke iletau! ropte jeg. «Vi kjører til andre enden», fikk jeg til svar. Jeg fulgte samme prosedyre og fikk samme resultatet der også. Nå gjorde vi en god fangst, sa onkelen min! Da forstod jeg tegninga, smuglervarer! Vi spretta blåsene og ut kom tobakk, whisky og kjøttvarer. Det ble en spesiell fisketur. Turen til land ble ganske lystig innen vi landet og tok helg! Hilsen Ola Hesjastaur !



En vintermåned på Tromsøflaket.
Sjette juledag 1990 kom det siste vi trengte av proviant om bord, og vi steamet ut fra Ålesund. Det var rolige vindforhold, så her var det bare å slappe av og forberede seg til en hektisk vinter. Vaktene ble stilt og det første døgnet gikk uten hendelser. Så fikk vi beskjed om at vi skulle gå inn til Bodø. Pumpene lenset ikke godt nok. De måtte etterses og eventuelt skifte ut deler. Det var midt på natta og det ble to-tre timers venting før vi kom avgårde igjen. Kursen var klar.
Tromsøflaket. Et døgn før bestemmelsestedet tok vi agn ut av fryserom som skulle tines. Spenningen og forventningene stiger: Blir det fisk på første forsøk? Da blir det rolige forhold ombord. Jo, da. De første tre døgnene fisker vi 20 tonn. Sånn passelig mengde! Så dabbet fisket av. Hva er årsaken? En del av agnet vi brukte er ubrukelig og surnet. Vi finner noe med annen pakkedato. Vi hadde vært i fisket i ca. ti døgn. Alarmen går og hva er det som skjer? Svikt i pumpene igjen. Vi har for mye vann ombord. Må vi gå til land? Etter noen timer er situsasjonen avklart og vi blir liggende. Jeg må innrømme at det er litt ubehagelig. Lensesystemet må være i orden. Det er tross alt vinter, kaldt og mørkt. Alt vann som kommer over dekk fryser. Det er et svare strev med å åpne luker som er midlertidig lukket. Slegge og spett må brukes.
En dag gjorde vi klart for setting av vegnen og da var luken på hekken frosset fast. Jeg måtte opp på shelterdekket for å prøve å åpne den. Fullt påkledd med oljeklær gikk jeg opp, og med det samme jeg kom på dekk skled jeg………..og jeg på full fart mot rekkverket. Jeg rakk ikke å reagere før jeg med ett stoppet. Det var en bitte liten oppvarmet flekk på dekket ved skorsteinen. Jeg svettet. Jeg hadde aldri i verden klart å holde i rekka full av glatt is.
I ettertid tenker jeg, at hadde jeg feid over bord ville jeg blitt der. Ingen hadde klart å fiske meg opp før jeg hadde frosset ihjel. Fisket gikk sin gang. Såre fingre og lite søvn ble hverdagen. Søndagskvelden ringte vi hjem. Ellers var vi isolert fra omverdenen. Vi ble spart for alvorlige hendelser og satte kursen sørover i slutten av januar. Tre døgns steaming til Ålesund. Vi var slitne. Atten timers arbeidsdag merkes, så de to neste døgnene bare sov og spiste vi. Deretter et døgn nedvasking av båt og endelig der skimtet vi byen. Alt er pakket. Nå venter vi på forskudd og en tur på byen. 🙂


StormStorm på Finmarkskysten.
Denne episoden jeg skal fortelle om hendte utenfor Sørøya i juni 1982. Jeg var på vårtorskefiske med en kutter fra Lofoten og vi driftet fra en liten plass som het Akkarfjord. Der bodde knappe 200 sjeler, en butikk og to fiskemottak.
Vi dro fra fiskeværet i ti-tiden om kvelden , på denne tiden er det lyst hele døgnet og været pleier å være godt. Vi merket imidlertid at det var en del tungsjø, men helt vindstille.
Vi fisket med lina. Disse hadde stått ute nesten et døgn og vi gjorde klar for haling. Det gikk bra , godt med fisk og det var god stemning ombord. Tidlig på morgenen begynte vinden å friskne på og bølgene begynte å bli krappere og høyere. Vi forstod at det kunne friskne til ytterligere og det gjorde det til gangs. Etter knapt en time stod havet i kok, krappe bølger på 6-8 meter. Her var det om å gjøre å få halt inn mest mulig ! Sjøen og vinden stod rett i mot drageretninga så det var vanskelig å jobbe med levende fisk når vi holdt oss fast med ene hånda og kleppen eller kniven i andre. Vi fikk en par brottsjøer og alt fløt på dekk. Maskindøra og lasteluka måtte skalkes og det var bare å komme seg i land. Vi rakk ikke å gjøre klart før to av linestampene ble kastet rundt og snudd i lufta og lina slengt ut og opp i formasteren!  Her var det best å holde seg fast og håpe det ikke kom flere «susere». Full fart til lands. Omtrent alt var vått så det var godt å komme seg i lugaren hvor klær og foskjellig annet lå slengt omkring. Vi hadde ikke regnet med storm på denne årstiden.  Noen timer etter at vi kom til land roet havet seg fort og sola skinte igjen. Litt mørbanket var vi , men ellers i god form.


Eple

Guttestreker. Det var i de «glade sekstiåra». For oss etterkrigsbarn bestod leken i å finne på skøyerstreker og litt på kanten aktiviteter, for det meste utendørs.
Dette skjedde rett etter at skolen begynte etter sommerferien. Frukthagene begynte å bli fristende med sine plommer og epler. Da er det som regel ikke langt fra tanke til handling.
Vi var fire stykker som organiserte oss med vide lommer i buksene. Vaktholdet var viktig, to stykker av oss strategisk plassert for å se om hageier var å se og en i plommetreet og en som tok imot «fangsten. Det gikk bra helt til vi begynte å fylle lommene og følte oss trygge. Der dukket hageieren opp med et stort smil. Vi stivnet til, men han sa at det var ikke så ille bare vi ikke knakk greiner på treet og ellers oppførte oss. Vi ble litt overrasket og flaue og angret på stedet. Dette la hageeiren merke til og sa han ikke skulle sladre til foreldrene, han tilbød oss en biltur istedet for å vise sitt storsinn. Å få en biltur var nesten for godt til å være sant,men vi hoppet inn riktignok litt forsiktig. Av en eller annen grunn glemte vi av fjerdemann som fremdeles var oppe i treet. Dette skulle bli vår redning. Av gårde bar det, sjåføren pratet om løst og fast, skolen fotball osv.
Etter å ha kjørt en god stund stoppet han og da var oppgjørets time kommet. Han kommanderte oss ut av bilen og der fikk vi beskjed om å gå hjem. Vi visste omtrent hvor vi var og humøret dalte mange hakk. Vi kom frem til at her var det en spasertur på minst en og en halv time. Hageeieren hadde gitt oss en skikkelig lærepenge. Da det var gått omtrent en time kom hjelpen. Fjerdemann som stod igjen i treet hadde sagt ifra til en av forldrene at vi hadde blitt tatt med i bilen og kjørt vekk. Disse ante uråd da de kjente hageeieren og rekvirerte en bil for å samle oss inn . Vi slapp med skrekken og med halve straffa og vi syntes å merke at noen voksne lo. Vi besøkte aldri den frukthagen igjen.


Blenda«Roturen.»
I mine guttedager på begynnelsen av sekstitallet hadde vi mange»fritidsaktiviteter» som våre foreldre ikke hadde så mye til overs for. Nok om det.En dag var vi tre gutter som hadde lyst på en rotur.
Vi gikk ned til indre havn hvor vi visste at en frakteskipper hadde en pram som vi kunne «låne». Skipperen var som regel på kvinnfolkjakt etter å ha losset vedlasta. Vi kastet fortøyninga og la i vei ut havna retning en nedlagt såpefabrikk hvor vi kunne finne noe interessant.
Jo da, der stod oppstablet en masse papirsekker med såpepulver som var beskadiget.  Dette kan vi bruke til noe,bestemor til Jan Erik hadde bruk for såpepulver tenkte vi. Vi fikk lempet ombord to sekker og la i vei mot en av øyene som ikke hadde fastlandforbindelse den gangen. Øya var forbundet med en liten passasjerbåt som fraktet folk og fe. Vi la til ved anløpsstedet og gikk i land,men der var ingen bestemor som ville ha såpe.
Hva gjør vi da tenkte vi? Det begynte å blåse opp litt så vi måtte kvitte oss med lasten , det ble så tungt å ro. Som sagt så gjort , lempa sekkene med såpepulver over rekka. Samtidig kom den lille «øybåten» og skulle legge til. Propellene gikk for fullt og pisket såpepulveret så både båt og kai ble omkranset av såpeskum. Vi fant ut at nå var det best å fordufte, bort fra knyttede never og bannskap og-forventa juling. Det holdt hardt,men vi kom unna. Neste trusel var en stor ferje som anløp havna. Sirenen hos denne gikk lenge og vel før ferja svungte unna, mens vi omtrent pisset på oss. Nå måtte vi bare komme oss i land og gjemme oss fra øvrigheta.
Vi hadde drevet med forurensning av havnebasenget og hindret transporten i havna, så vi var ikke særlig høye i hatten da vi smøg oss i land og fikk fortøyd prammen uten at noen ble oppmerksom på oss. Vi var temmelig slitne og fornøyd med opplevelser den dagen, nå var det best å komme seg hjem.


Sommeren 1964Året var 1964.
Det var ved St.Hans tider tidlig på 60 tallet. Fortsatt hang mentaliteten igjen av matauk hvor det var mulig etter krigsårene.
Bær og poteter ble dyrket i hager. Noen hadde kaniner og noen hadde til og med bikuber.
Vi guttene hadde fått «sommerfrisyren», glattraket på den hvite issen.
Guttegjengen, vitelysne som vanlig var på tokt i nabolaget og litt på nye uutforskede områdeder.
I en hage vi ikke hadde vært før, stod det plassert 4-5 store trekasser med netting. Vi ble nysgjerrige og skulle undersøke hva dette var, mest sansynlig kaniner tenkte vi. Å-, nei da. Kassende inneholdt bier, sinte bier!, og våre hvite isser tiltrakk disse øyeblikkelig. De gikk til angrep og vi sprang. Vi ble stukket i hodet, på hendene og var over alt. Det ble retrett til hjemlige trakter under skrik og skrål – for behandling. Ingen kom uskadet fra møtet med biene. En eldre dame som het Alida gned oss inn med tjæresalve og trøstet etter beste evne, men egentlig tror jeg hun lo inni seg og tenkte: «Dette husker de»!


3 kommentarer til Ola Hesjastaur

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

raumabudstikka

fjernhealing healer healing

fjernhealing healer healing

somaras,brudeslør,slør,somaras,brudeslør,slør,brudetyll,chiffonslør,silke,mette,marit,somaras;
sjelebilder
Raumabudstikka

Raumabudstikka er en liten portal i Isfjorden Rauma i Møre og Romsdal. Rauma budstikka ønsker alle i og utenfor Rauma hjertelig velkommen hit inn. Både store og små. Vi setter pris på om du sender materiale fra der du bor til Raumabudstikka. Eller du rett og slett har noe på hjertet du vil lufte.

Alle innlegg
november 2017
M T O T F L S
« jun    
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
27282930  

Raumabudstikka.com Raumabudstikka Kavli Isfjorden Rauma Kommune Møre Romsdal

Spam