24.juni: Jonsok (Jonsmese/-vaka,St.Hans)
(lat.:Festum nativitatis Johannis baptiste var i den kirkelige festkalenderen) døperen Johannes` fødselsdag. Johannes ble ansett som en forløper for Jesus; allerede på 400 tallet ble derfor festen til minne om hans fødsel lagt til 24.juni, et halvår før julaften som angivelig var Jesu fødselsdag. Ifølge kirkefaderen Augustin (ca.400) ble Johannes` festdag lagt til sommersolverv for å fordrive en gammel hedensk feiring som lenge hadde funnet sted på denne dag. I folkelig tidsregning har dagen vært betraktet som sommersolverv. Det var den viktigste merkedag i sommerhalvåret, og mange av de gamle skikkene som på Kontinentet finner sted 1.mai, har i vårt kjøligere klima blitt henlagt til midtsommerstid i stedet. Dette gjelder ikke minst pyntingen med løv – ”maien” – som i forrige århundre antok slike dimensjoner at både myndigheter og grunneiere klaget over de ødeleggelser dette førte med seg. Olaus Magnus skriver om feiringen av dagen i Norden (1555): ”Midtsommeraften samles folk, uansett kjønn og alder, på byens torv eller ute i det fri, for der å danse i skinnet av tallrike bål. Under dansen synger man viser om fortidens helters bedrifter, også om det som kvinner har gjort for å bevare sin kyskhet. Man synger også viser om mennesker uten ære og samvittighet, onde og feige. Alt dette synges i viser og på melodier som har gått i arv fra forfedrene. Unge piker synger om de mange feil ektemennene gjør seg skyldige i, slik som terningspill, slagsmål i kroen o.a. Unge menn synger til gjengjeld om lat, falske, sladresyke og troløse kvinner, og at de ikke må klage over mennene alene. Man tar også for seg late sjøfolk, uærlige bønder, troløse borgere og grusomme og begjærlige fogder. Dette skjer for å vise ungdommen hvor høyt dyden står og at de skal gå i trofasthetens fotspor, og sky det dårlige eksempel”. Ved St.Hanstid pleide fiskerne nordfra å gjøre årets annen tur til Bergen for å selge fisk.

St.Hansbålet: Troen på ildens rensende og beskyttende makt er eldgammel. Fremdeles brenner man over hele landet bål på Jonsokaften, opprinnelig til beskyttelse mot onde makter, og ikke sjelden med en ”heks” laget av kvister og gamle klær på toppen av det hele, idet St.Hansnatten var en av heksenes viktige høytider. Bålet – ofte kalt ”brising” – skulle helst tennes på gammelt vis ved å gni to trestykker mot hverandre eller snurre en pinne i et hull. Om det ennå var sol, kunne man også bruke brennglass. Ilden som oppstod på denne måten ble kalt ”nødild” eller ”vrideld”; den var anset for å ha magiske egenskaper, og vi kjenner tallrike trylleformularer hvor slik ild er en del av trolldomsprosessen. Å bruke ild som beskyttelse under epidemier ble forbudt allerede av synoden i Mainz 742, og så sent som i 1762 ble det i Sverige utstedt forbud mot å lage nødild. Likevel brente man slike bål i gatene i Napoli under en koleraepidemi i 1892. Antagelig er troen på ildens særlige kraft nettopp på denne dagen overført fra solen som da hadde nådd sin største høyde. Bålet skulle nemlig helst bygges på et høytliggende sted, og være så stort som mulig. Mange steder var det vanlig å hoppe gjennom St.Hansbålet, det skulle beskytte mot ulykker og sykdom. Å trille brennende hjul – solsymbolet – nedover bakkene har også vært en utbredt skikk. Trolldomskraften skulle være enda mer virksom dersom alle par danset i ring rundt bålet, hvor det ofte var en stang med tverr-tre satt midt oppi. Denne tverrstangen kunne være pyntet på forskjellig vis. På Vestlandet ble en slik kalt en ”kall” eller ”kjerring”. Samtidig ble det holdt symbolsk ”bryllup” mellom voksne og barn; det skulle representere det spirende nye som gir liv, mens bålet og ”kallen”/”kjerringa” er det gamle som må vike.

Gjennom århundrene har det vært vanlig å brenne en gammel båt på bålet; ofte ble den ført til bålplassen under stor høytidelighet, gjerne med en spillemann oppi. Umiddelbart kan vi oppfatte dette velegnede brensel som en naturlig og lettvint måte å bli kvitt gammelt skrap på, men det kan tenkes at skikken opprinnelig har en hedensk bakgrunn, som en parallell til Balders bålferd på skipet Ringhorne. I strøk med midnattsol syns ikke bålbrenningen å ha vært så utbredt som i Syd-Norge. Kanskje er årsaken den at bålet, som var ment å holde onde makter på avstand denne natten, var mindre viktig nordpå; Midnattsolen ville likevel få trollene til å sprekke. Heller ikke på Island synes skikken med St.Hansbål å ha særlig gamle røtter.
Rømmegrøt har mange steder vært tradisjonell St.Hans-kost.

Utdrag fra Per Holcks bok «Merkedager og gamle skikker».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Block

Enter Block content here...


Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Etiam pharetra, tellus sit amet congue vulputate, nisi erat iaculis nibh, vitae feugiat sapien ante eget mauris.

Næringsliv
november 2020
M T O T F L S
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30