hege


Etter å ha kjent Hege som en spennende jente  i mange år fikk jeg lyst å sette inn et innlegg her om henne. Hun driver nettstedet Transetreffet.com og Jegerjenter.com.
Jeg fikk kopiere noe av hennes egne skrevne historier her og forfatter er henne selv Hege Pedersen.

 Feil innpakning…….

Jeg ble født som gutt, men det viste seg å være feil. Helt fra jeg var 4-5 år har jeg følt at jeg egentlig ikke var gutt, selv om alle så noe annet og behandlet meg som gutt. 

I barneselskaper husker jeg at jeg satt og misunte jentene at de var så fint kledd. Pene kjoler og sånt. Jeg ville også, men samtidig var det noe som ikke stemte. Jeg var gutt, og gutter bruker ikke jenteklær. Ikke følte jeg at jeg kunne fortelle noen hva jeg følte heller.
Puberteten var et kapittel for seg. Jeg ble mer og mer sikker på at jeg ikke var gutt. Lekte med gutter, omgikk gutter, men alltid med en intens følelse av at jeg heller ville være sammen med jentene. Stadig uten å tørre si noe om det.
Så ble jeg forelsket. I ei jente. Og skjønte enda mindre..
Nåja, det ble ikke til noe, hun merket nok at jeg på en eller annen måte var hemmet. At jeg hadde en hemmelighet. Jeg sa ikke noe.
Jeg flyttet på hybel og begynte å eksperimentere med jenteklær sånn i det stille. Stadig hysterisk redd for å bli avslørt. Venner og familie var jo ikke langt unna, og det ble veldig mye stress på denne måten. Og jeg ble forelsket igjen. Og gikk på trynet igjen. Og ble forelsket igjen. Denne gang var jeg 23, og jenta var fra Kristiansand. Dette virket alvorlig nok til at jeg flyttet etter fra Stavanger i 1978. Og gikk på trynet igjen, hehe..
Vel, jeg var alene, bodde i en fremmed by, og satte i gang med å eksperimentere for alvor. Hvorfor følte jeg meg som jente, men så ut som en gutt? Hvorfor kunne jeg ikke fungere seksuelt sammen med ei jente? Svarene kom, sakte men sikkert. Sakte, fordi jeg stadig ikke hadde noen å snakke med om dette. Jeg har funnet ut at jeg ikke kunne fungere seksuelt fordi jeg ble hemmet av vissheten om at jeg ikke var mann. Og siden alle så meg som mann måtte jeg også være mann i senga. Nope, det gikk ikke. Kunne ikke leke mann der heller.
Tiden gikk, og jeg hadde funnet ut at jeg måtte være transvestitt. Ble litt dristigere med å vise meg for andre i kvinneklær, men gøy var det ikke. Var for redd for reaksjoner, og forsøkte å undertrykke dette behovet.
Virket som jeg hadde ei jente boende inni meg, ei jente som ble sjalu hver gang jeg fikk et forhold. Da var nemlig da disse behovene for å kle meg og være jente selv dukket opp mest. Og utrolig sterke.
Ble forelsket igjen, pokker ta det..
Denne gang fortalte jeg. Hun stakk.
Da var det nok! Jeg forsøkte å skyte hodet av meg med ei jaktrifle. Nåja, det gikk ikke slik, men det var sekunder om å gjøre.
Jeg måtte finne ut av dette, og hadde nylig lest en artikkel i VG om en lege fra Grimstad, en lege som hadde det nesten som meg. Jeg bestilte en time for å høre med ham hva dette var for noe. Og jeg fikk svar. Han mente at jeg sannsynligvis ikke var transvestitt, men transseksuell. Kvinne født i en mannekropp. Åherregud da..hva skulle nå dette bety? Det stemte jo med alt jeg følte selv, men ikke hadde navnet på. Jeg bestemte meg for aldri mer å forelske meg, men la denne hersens jenta i mitt hode ta hele styringen. Av forskjellige grunner kalte jeg henne Hege.
Jeg var nå kommet til høsten 1996, og jeg begynte med kvinnelige hormoner i samarbeid med legen. Våren 1997 fikk jeg hjerneslag. Ingen kunne påvise noen medisinsk grunn, ikke hormonene heller. Dosene var for små til det.
Enden på visa var at de fant ut at slaget kom som følge av mange år med psykisk stress på grunn av min lite hyggelige situasjon, eller utløst av migrene. Javel, da visste jeg det..
Et år senere begynte jeg med østrogen igjen, stadig sammen med legen. Vi ble mer og mer sikre på at jeg egentlig var kvinne. Jeg hadde også begynt å leve som kvinne på heltid.
Nå venter jeg på innkalling til Oslo for utredning. Jeg søker fullt kjønnsskifte, eller kjønnskorrigering som det også kalles. Jeg er kvinne, selv om jeg ble født som gutt. Nå håper jeg at jeg kan få kjøre løpet helt ut, slik at jeg fysisk kommer så nært det kjønnet jeg føler at jeg er som mulig.
Jepp, livet viser seg ofte å ta andre retninger enn det man kan tro når man begynner på det. For meg hadde livet begynt på nytt.
Historien er opprinnelig skrevet i 2003 og er hentet fra Transetreffets gamle forum. Jeg fikk min kjønnsbekreftende operasjon i mars 2006. (Hege)
______________________________

Å «bytte kjønn»…

”Du har fått tid til innleggelse ved vår avdeling onsdag 1. mars 2006 kl. 10:00 til operasjon. Vanligvis opereres man påfølgende virkedag.”

Brevet fra plastisk kirurgisk avdeling, Rikshospitalet, fikk pulsen min til å øke voldsomt. Dette hadde jeg ventet på siden jeg sendte søknaden i oktober 2003. Søknaden om kjønnsbekreftende operasjon. Etter drøyt to års evaluering i regi av G.I.D. -klinikken ved Rikshospitalet var jeg altså klar til selve operasjonen.

Innleggelsesdagen.
Jeg møtte altså klokken 10 den 1. mars. Det var mye trafikk på avdelingen den dagen, så etter å ha fylt ut innleggelses -skjemaet ble det å vente i dagligstuen til de hadde fått et ledig rom å stable meg inn i. Deretter gikk det slag i slag:

Fotografering fra topp til tå. Jada, jeg måtte vrenge av meg tøyet.
Samtale med kirurgen.
Samtale med sykepleier.

Stemningen var veldig god. Jeg visste jo at det jeg skulle igjennom ikke var direkte småsaker (operasjonen var beregnet til å vare i ca. seks timer), men jeg følte meg fullstendig trygg og rolig. Kirurg Therese er en meget behagelig og hyggelig person, og hun er dyktig.
Pleierne er bare helt fantastiske selv om de denne første dagen hadde det fryktelig travelt med å stappe i meg avføringsmiddel i begge ender. Jeg måtte tømmes ordentlig til den store dagen. Derfor må jeg nok innrømme av maten heller ikke var stort å skryte av akkurat da. Litt suppe, det var alt. Jaja, best å gjøre det slik, selv om det i grunnen var noe ordentlig dritt. Ingen hadde særlig lyst til å oppleve søl under operasjonen. Det ble en litt mager kveld i matveien altså.

Operasjonsdagen.
Av naturlige årsaker sov jeg bort det meste av denne dagen. Våknet sånn omtrent kl.17:30 av en hyggelig stemme som spurte hvordan jeg hadde det. Hvordan jeg hadde det? Tja, søvnig i alle fall. Åhhjaa -jeg skulle jo opereres! Er de ferdige? Kjente ikke mye jeg. Sikkert full av smertestillende. Bra!
Vel tilbake på rommet fikk jeg besøk av kirurgen. Hun var veldig fornøyd med resultatet, operasjonen hadde gått veldig bra, og hadde faktisk ikke tatt mer enn 3,5 time. Jeg var bare lykkelig! Operasjonen var overstått, og jeg hadde ikke smerter. Ikke i det hele tatt! På grunn av smertestillende, selvsagt. Var i så fin form jeg, at jeg straks startet opp laptopen min og logget på Kvinneguiden.no, min daværende arbeidsplass. Er man avhengig, så er man avhengig. Ikke sant? Og nå var jeg sulten som en rev! Fikk jeg mat? Jada, ei deilig skål med..suppe..
Jeg lå på rygg. Kateter til urinen, og bleie for det andre. To eller tre store tamponger stukket opp i..jaja, det kan være det samme. Slik skulle jeg ligge i fem dager. Suppe og yoghurt var kosten, mest for å unngå at noen måtte bytte bleie på meg, trur eg. Så jeg begynte å planlegge å få til noe nedi der likevel, jeg. Gjøre en liten konkurranse ut av hvem som fikk premien. Premien bestod altså i å bytte bleie. Men jeg mistenker dem for å ha deltatt i den leken før. Akkurat da jeg trodde jeg skulle klare det satte de meg på faste igjen! Jeg skulle nemlig i narkose igjen den femte dagen, for å ta ut og bytte tamponger.
Etter dette fikk jeg lov til å spise ordentlig mat, men da var det jo for sent. Jeg måtte gå på do selv. Egentlig like bra, for jeg ville helst slippe å gi alle de koselige pleierne dritt i retur for glimrende pleie. 🙂
Det skulle byttes tamponger igjen to ganger, siste gang på dag 10 etter operasjonen, tror jeg det var. Disse to gangene uten narkose eller smertestillende. Alt gikk uten problemer, og så skulle jeg begynne med «blokking».

Blokking.
Jeg hadde hørt at denne blokkingen  skulle være noen fæle greier. Til å begynne med i alle fall. Så jeg var selvsagt veldig spent da jeg skulle i gang med dette første gang, under veiledning av min koselige kirurg. Joda, det var en underlig følelse, det må jeg innrømme. Var jo ikke vant til å stikke noe inn der nede jeg. Men vondt? Neida. Ikke det minste. Kun denne rare, fremmede følelsen. Nå er det jo selvsagt mulig at jeg har vært særdeles heldig, men det finner jeg ingen grunn til å klage over.
Skal jeg i det hele tatt nevne noe som var direkte ubehagelig underveis, så må det være da de etter åtte dager fjernet katereret og det viste seg at blæra ikke fungerte. Den hadde rett og slett blitt «lat». Det vil si, den hadde problemer med å få i gang sin naturlige funksjon. Ikke behagelig å føle at blæra ble fullere og fullere, samtidig med at du rett og slett ikke får tisset. Til slutt måtte de inn med katereret igjen, med meg liggende på en gynokologbenk med bena i været og en lege som maste ”press på, press på!»  For å dreneres. Pinlig, og direkte ubehagelig. Å få stukket et rør opp gjennon urinrøret vil jeg garantert ikke begynne å ha som hobby. Vondt å få inn, vondt å ta ut. Men jeg fikk da tømt blæra for nesten en liter. Føltes ok det, da. Senere klarte jeg å lokke blæra til å ta opp igjen sin livsoppgave, noe jeg er veldig takknemlig for. Ganske sikkert det nærmeste jeg noen gang jeg vil komme til å oppleve en fødsel for min egen del. Situasjonen, mener jeg. Jeg må innrømme at jeg begynte å flire høyt da tanken dukket opp. Lege og sykepleier fikk del i tanken, og det hele endte med masse latter og moro.

Konklusjon.
En lang vei mot et nytt liv er over. Jeg har fått den muligheten jeg ønsket meg. Resten er opp til meg selv og hvordan jeg bruker denne muligheten. Jeg ble født som mann. Jeg levde som en kvinne i mannskropp i mange år. Nå har jeg fått en kropp jeg føler stemmer med det mentale kjønnet jeg identifiserer meg med. Jeg har alle muligheter til å bli en lykkelig kvinne. Det er altså opp til meg selv.
———————-

G.I.D.-klinikken .
G.I.D.-klinikken (Gender Identity Disorder) er en poliklinikk som drives etter vanlige refusjonsregler, dvs. at pasienter som ikke har frikort, må betale egenandel. Klinikken er avhengig av en henvisning for å ta imot pasienter til behandling.

Tekst: Hege Pedersen
_____________________________

Hege og Buddy på tur i Norge på langs, fra Lindesnes til Nordkapp!


Fotografert av Lina Livsdatter.
Dette er et intervju av Nordlys da Hege og Buddy syklet hele Norge på langs. Skrevet av Susanne Noreng. Publisert 06.08.2010.

Labber Norge på langs.

Hege Pedersen og hunden Buddy sykler Norge på langs sammen.
Hege Pedersen fra Sogndalen i Vest-Agder og hennes gode venn, hunden Buddy (11) er litt av et skue langs veien. Den gamle hunden har egen tralle bak sykkelen «Buddys Cabin» som han kan hvile seg i når han blir sliten.
– Han er fabelaktig, jeg kunne ikke fått en bedre turkamerat, sier Pedersen, og legger til at det er Buddy som bestemmer farten.
1. mai startet hun og Buddy på sin ferd fra Lindesnes til Nordkapp.
– Og vi kan ikke gjøre det enkelt, så vi følger kystveien nordover, sier Pedersen, som tror strekningen totalt blir på cirka 300 mil.
Rehabilitering.
Hun driver transetreffet.com som er en nettside for transpersoner. Hun skriver også for nettsiden jegerjente.com og Arcticfemme.com for friluftskvinner. Pedersen ble inspirert til å sykle Norge på langsetter å ha skrevet noen artikler om andre som gjorde samme ruten.
Hun ble født som mann, og gikk gjennom kjønnsoperasjon i 2006. Etter operasjonen fikk hun depresjoner og problemer med jobben. Hun bruker turen nå som rekreasjon og rehabilitering.
– For å skape bedre minner enn det som henger igjen fra 2006, sier Pedersen, som skriver reisebrev når hun har nettilgang.
Siden hun for tiden er arbeidsledig er hun også åpen for jobboppdrag langs norskekysten.
– Om jeg finner muligheter for jobb underveis så kan det hende jeg stopper, sier Pedersen med et smil.
Hun ønsket også med turen å finne ut hvordan hun som transkjønnet ble behandlet i byer og små bygder.
– Jeg har blitt svært lite annerledes behandlet, sier Pedersen, men legger til at folk ofte tar feil.
Blir vist til herretoalettet.
– Når jeg oppgir navnet mitt på campingplasser, tror folk resepsjonen de har hørt feil og retter navnet mitt til Helge. Jeg blir også stoppet på vei til dametoalettet og blitt vist vei til herretoalettet av folks om tror jeg har gått feil, forteller Pedersen lattermildt.
– Jeg bare ler. Jeg vet jo at jeg ikke ser særlig kvinnelig ut, sier Pedersen, og legger til at Rikshospitalet hentet ut puppene hennes i fjor på grunn av komplikasjoner.
Fredag ankom Pedersen og Buddy Tromsø by, hvor de tok en liten rast før turen bar videre til Breivikeidet. Hun regner med at de vil nå Nordkapp i løpet av 14 dager. Om de når målet tidlig nok, så er tanken å sykle innlandsveien tilbake igjen mot Lindesnes.
– Dette er mitt livs tur. Jeg har ikke hatt sjansen til å gjøre dette før, det meste jeg har syklet før har vært fem mil. Nå sykler vi fem mil om dagen, sier Pedersen.

Lenken til NORDLYS HER.

Block

Enter Block content here...


Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Etiam pharetra, tellus sit amet congue vulputate, nisi erat iaculis nibh, vitae feugiat sapien ante eget mauris.

Næringsliv
november 2020
M T O T F L S
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30