Det «usynlige» barnet som voksen.
Et menneske i krise som søker hjelp hos det profesjonelle hjelpeapparatet sier indirekte til terapeuten: «Hjelp meg fordi jeg er maktesløs». Erkjennelsen av å være maktesløs og hjelpetrengende berører det aller innerste i et menneske. Selv om målet for terapien, er hjelp til selvhjelp, så vil klientens søken etter hjelp også innebære en overførsel av makt. Posisjonen som terapeut, er en maktposisjon. Denne makten må aldri misbrukes eller brukes med uforstand.
I terapi vil klienten ha stort behov for å bli sett, men kan veksle mellom ønsket å bli «usynlig» for terapeuten og ønsket om å oppleve omsorgspersonens erfarne blikk. Det å gjøre seg selv «synlig» for terapauten (og omgivelsene) krever stort mot. Klienten kan ha god erfaring fra for eksempel parforhold og barndommen, at usynliggjøring har vært en beskyttelse for klienten. Ved å synliggjøre seg er klienten sammen med terapeuten helt uten denne beskyttelsen. Hun eller han er fullstendig prisgitt terapeutens profesjonalitet. Det kan være en skremmende situasjon. Klienten trenger ikke bare terapeutens forståelse-men også hennes (/hans) annerkjennelse for den styrken han/hun viser ved å våge å tre frem. Det er viktig at klienten ikke blir oppfattet som en forsagt, undertrykt person med liten selvtillit. Klienten er en person som har aktivt (bevisst eller ubevisst) brukt «usynliggjøring» for å mestre livet sitt best mulig under de forutsetninger hun/han har hatt, i tillegg til at volden har utslettet hennes/hans opplevelse av å ha verdi.
Når klienten viser en slik styrke, er det viktig at terapeuten klarer å skape en trygg atmosfære. Klienten har stort behov for å bli sett og få hyppige tilbakemeldinger på hva teraputen ser. Aktiv lytting innebærer at terapeuten gjentar med sine egne ord hva hun/han har sagt, aktiv iakttakelse innebærer å gi tilbakemeldinger på hva terapeuten registrerer at klienten føler og tenker.
Terapeuter bør være forsiktig med å tolke sin klient slik at de ikke tillegger hun/henne tanker og følelser som ikke er tilstede. Men i møte med en person som har vært mishandlet og som også har vært et usynlig barn, kan nettopp denne holdningen hos terapeuten virke mot sin hensikt. I denne situasjonen blir det viktig at terapeuten også viser evne og innsikt til å tolke.
Man bør heller ikke overse at man kan dra nytte av klientens overlevelsesstrategi som usynlig barn. De sterke utviklede evnene til å registrere og analysere sine omgivelser er en ressurs som hun/han kan bruke på seg selv når de setter seg selv i fokus. Klienten vil være en god veiviser både for seg selv og for sin terapeut inn i sitt indre landskap.
Det vil også være nødvendig å gripe fatt i hennes/hans redsel for å bli avvist og forlatt. Denne redselen er en naturlig konsekvens av at hun/han har nådd et stadium hvor hun/han har mistet kontakt med sin indre kjerne, sin identitet, kontakten med sine følelser, tanker, behov og ønsker. Terapeuten må formidle forståelsen av at man var forhindret til å være til stede i sitt eget liv, er det opplagt at man er redd for å bli avvist og forlatt – selv av voldelige mennesker. Klienten vil ha behov for å bli gitt rom og tid til å tillate seg å sette fokus på seg selv slik at hun/han kan finne tilbake til den hun/han en gang var før de ble påført vold. Ved økt identitetsfølelse og selvfølelse, vil hun/han også bli mindre redd for å være alene og vil føle seg mindre fortapt.
En kvinnelig klient blir møtt av hjelpeapparatet som en kvinne med problemer, og i verste fall blir hun møtt med holdningen at hun er problemet. Hun setter ikke grenser, hun lar seg undertrykke og herse med, hun svikter seg selv, hun har mistet seg selv osv. Hun trenger hjelp og blir objekt for hjelpeapparatets velvillige ekspertise i hvordan hun i beste fall skal håndtere sine problemer, i verste fall hvordan hun skal bli en annen.
Hjelpeapparatet må ha større bevissthet om at ekspertisen sitter på begge sider av bordet. Man behøver ikke en universitetsgrad for å vite om sitt eget liv. Man lever med seg selv 24 timer i døgnet – det er gode kvalifikasjoner. Kvinnen er ekspert på sitt eget liv, hjelpeapparatet har ekspertise på å yte bistand.
Hun er ikke først og fremst en kvinne med problemer. Hun er en kvinne i en ekstrem livssituasjon med ressurser hun har brukt til å få hverdagen til å gå rundt. Hun har også store problemer. De er ikke bare hennes problemer selv om de er lokalisert i hennes liv – vi har alle et ansvar som pårørende eller profesjonell å bidra til at mishandlingen ikke skjer igjen. Det er smertefullt å bli mishandlet fordi man ikke blir sett, hørt og forstått for deretter å ikke bli sett og hørt av et hjelpeapparat som svikter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Block

Enter Block content here...


Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Etiam pharetra, tellus sit amet congue vulputate, nisi erat iaculis nibh, vitae feugiat sapien ante eget mauris.

Næringsliv
desember 2020
M T O T F L S
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
28293031